Behandlingen ved hjertesvikt har som siktemål å korrigere årsaker til hjertesvikt, å avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre og å behandle tilleggssykdommer. Det er tre hovedtyper av behandling: Livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbaserte intervensjoner. Alle bør følge livsstilsråd og de fleste bør i tillegg bruke hjertesviktmedikamenter. Kirurgiske inngrep eller kateterbaserte inngrep er aktuelt for å korrigere spesifikke årsaker til hjertesvikt, slik som klaffefeil eller tette kransårer.
Å leve med hjertesvikt vil for mange bety begrensninger i det daglige liv og dermed redusert livskvalitet. For både pasienten og pårørende er det derfor viktig å ha kunnskap om sykdommen og om enkle prinsipper som kan redusere symptomer og plager. Du må selv ta ansvar for sykdommen og bør følge de råd som gis med tanke på egenbehandling. Dette er ofte det viktigste enkelttiltaket for å unngå hyppige sykehusinnleggelser.
Hjertesvikt - livsstilsbehandling
Behandling av hjertesvikt består i å korrigere årsaker til hjertesvikt, og å avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre, og å behandle tilleggssykdommer. Behandlingen består av livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbasert inngripen. Har du hjertesvikt trenger du som oftest livslang behandling og oppfølging.
-
Før
Hjertesvikt kan ha mange årsaker, og ofte er det flere årsaker til hjertesvikt hos én og samme person. De vanligste årsakene til hjertesvikt er kransåresykdom (trange blodårer til hjertet) og høyt blodtrykk. Disse sykdommene er såkalte livsstilssykdommer, altså sykdommer som i stor grad kan unngås gjennom en mer gunstig livsstil. Det viktigste vi kan gjøre for å forhindre hjertesvikt er derfor å oppnå bedre livsstil i befolkningen generelt. De viktigste tiltakene du kan gjøre for å unngå hjertesvikt i fremtiden er å mosjonere jevnlig, holde vekten nede, spise normalt sunt med høyt inntak av grønnsaker og grove kornprodukter og lavt inntak av sukker, salt og fett,og å slutte å røyke. Du behøver ikke være totalavholdende fra alkohol, men et høyt alkoholinntak (mer enn 1-2 enheter per dag for kvinner og 2-3 enheter for menn) bør unngås.
-
Under
Egeninnsats er en bærebjelke i hjertesviktbehandlingen. Allesom har hjertesvikt bør følge de livsstilsrådene de får av legen, og for de fleste vil det innebære en større eller mindre omlegging av livsstilen. Selv om dette kan være vanskelig å få til, vil de aller fleste få bedret livskvalitet og mindre uttalte symptomer dersom de klarer å følge rådene under.
Vektkontroll
Unødvendige kilo er en ekstra belastning for hjertet. Vektreduksjon ned mot idealvekten anbefales. Ved starten av hjertesviktbehandlingen vil vekten ofte gå ned på grunn av økt utskillelse av vann. I stabile faser er stabil vekt et tegn på at sykdommen er under kontroll. Vektoppgang kan være uttrykk for væskeansamling og behov for å øke behandling med vanndrivende medikamenter (diuretika), men vektreduksjon som ikke er planlagt, kan være utrykk for væskeunderskudd med fare påvirkning av nyrer og salter i kroppen. Ukentlig vektkontroll med føring av dagbok (ev. hyppigere i ustabile faser) er noe av det viktigste i egenbehandlingen. På lang sikt anbefales kontrollert vektnedgang dersom du er overvektig i utgangspunktet. Dersom du derimot er mager i utgangspunktet, bør du trene for å øke muskelmassen.
Kosthold
Anbefalt kosthold til deg med hjertesvikt avviker ikke fra det som anbefales som sunt, hjertevennlig kosthold til befolkningen for øvrig. Har du hjertesvikt bør du unngå salt mat og du bør ikke bruke ekstra salt i matlagingen. Begrensning av væskeinntak er sjelden nødvendig i stabile faser av sykdommen, men kan være nyttig om du har hevelser i beina.
Røykestopp
Røyking øker innholdet av karbonoksid (kullos) i blodet. Kullos binder seg sterkere til de røde blodlegemene enn oksygen og blokkerer for oksygentransporten. Ved hjertesvikt klarer hjertet ikke å dekke alle organenes behov for oksygen. Røyking vil derfor forverre situasjonen ytterligere. Røyking medfører også at åreforkalkningsprosessen i hjertets kransårer påskyndes. Har du hjertesvikt anbefaler vi derfor at du slutter å røyke.
Alkoholforbruk
Alkohol påvirker blodsirkulasjonen og har en negativ virkning på hjertemuskelcellene. Daglig alkoholinntak og større enkeltinntak av alkohol frarådes hos pasienter med hjertesvikt. Derimot innebærer et moderat forbruk av alkohol ingen risiko. Hos enkelte vil alkohol utløse/forverre tilstanden og avholdenhet kan da «kurere» sykdommen.
Fysisk aktivitet
Daglig fysisk aktivitet er ønskelig ved alle grader av hjertesvikt. Det er viktig at aktivitetsnivået tilpasses deg som enkeltperson, ogdu må være spesielt varsom dersom du har alvorlig hjertesvikt. Regelmessig trening på egenhånd er viktig. De flestesom har hjertesvikt bør trene slik at du bli svett og anpusten minimum tre ganger ukentlig. Trening bedrer livskvaliteten, og nyere studier viser at overlevelsen blir bedre. Det er ofte lurt at du setter deg et konkret mål, som for eksempel å gå en bestemt tur (helst med noen ordentlige oppoverbakker) tre ganger ukentlig. Noen synes det nyttig å følge med på en skritteller (de fleste moderne telefoner har slike), der du bør ligge på minst 10 000 skritt per dag. Noen få grupper av pasienter med arvelig årsak til hjertesvikt bør unngå hardtrening og større anstrengelser. Spør legen din dersom du er i tvil.
Seksuell aktivitet
Det er ikke holdepunkter for at det er farlig å utføre seksuell aktivitet dersomdu har hjertesvikt. Mange som har hjertesvikt sliter med potensen på grunn av sykdommen i seg selv, tilleggssykdommer og medisinbruk. Du behøver ikke å være redd for å ta opp dette problemet med legen din!
Vaksiner
De flestesom harhjertesvikt vil tåle vanlige infeksjonssykdommer dårligere enn befolkningen for øvrig. Flertallet av de som har hjertesvikt bør derfor rutinemessig vaksinere seg mot influensavirus (hver høst) og enkelte bør også få pneumokokkvaksine. Dette må avgjøres på individuell basis. Spør legen din om du bør vaksineres.
-
Etter
Å leve med hjertesvikt vil for mange bety begrensninger i det daglige liv og dermed redusert livskvalitet. For den enkeltesom har hjertesvikt og pårørende er det derfor viktig å ha kunnskap om sykdommen og om enkle prinsipper som kan redusere symptomer og plager. Den enkelte må ta ansvar for egen sykdom og bør følge de råd somblir gittmed tanke på egenbehandling. Dette er ofte det viktigste enkelttiltaket for å unngå hyppige sykehusinnleggelser.
Har duhjertesvikt trenger du vanligvis livslang behandling og oppfølging. Dette gjelder i høyeste grad også livsstilsråd: En sunn og tilpasset livsstil både forbygger hjertesvikt, bedrer symptomene ved hjertesvikt og hindrer tilbakefall.
Gå til
Hjertesvikt - livsstilsbehandling
Store studier har vist bedring av både symptomer og prognose ved bruk av moderne medisiner mot hjertesvikt.
Medikamentell behandling ved hjertesvikt
Behandling av hjertesvikt består i å korrigere årsaker til hjertesvikt, og å avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre, og å behandle tilleggssykdommer. Behandlingen består av livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgisk eller kateterbasert inngripen. Har du hjertesvikt trenger du som oftest livslang behandling og oppfølging.
-
Før
Før oppstart med medisiner er det viktig å ha en presis diagnose. Hovedsymptomene ved hjertesvikt: Tung pust og redusert arbeidstoleranse, er også vanlige ved lungesykdommer, fedme, lav blodprosent og en rekke andre lidelser. Dersom det er annen årsak til plagene dine, vil hjertesviktmedisiner naturlig nok ikke virke. Legen må også avdekke om hjertesvikten har spesifikke årsaker som eventuelt lar seg behandle. Det er dessuten viktig å kartlegge eventuelle tilleggssykdommer, som nyresykdom, høyt blodtrykk og sukkersyke. Selv om behandlingsprinsippene i stor grad er like hos allemed hjertesvikt, må medikamenter og doser tilpasses hver enkelt.
-
Under
Medikamentell behandling av hjertesvikt kan startes på fastlegekontoret eller i sykehus. De fleste medikamentene somblir gittved hjertesvikt avlaster hjertet og får hjertet til å «jobbe på lavere gir». Dette kan gi forbigående følelse av forverring av symptomene, selv om resultatet blir bedre på sikt. Det er derfor viktig å trappe opp medisinene langsomt og kontrollert. Under opptrappingen må det gjøres hyppige kontroller av blodtrykk, hjerterytme, nyrefunksjon og blodsalter. Medisinene som bedrer overlevelsen og symptomene ved hjertesvikt gir også lavere blodtrykk. Dette er en av måtene medisinene virker på, og lavt blodtrykk behøver ikke medføre nedtrapping av medisinene dersom det ikke er uakseptable bivirkninger i form av svimmelhet eller besvimelser.
Medikamenter med dokumentert effekt ved kronisk hjertesvikt
Angiotensin-konvertase hemmere (ACE-hemmere)
ACE-hemmere hemmer et hormonsystem kalt renin-angiotensin-systemet, som øker blodtrykk, holder tilbake væske i kroppen og medfører økt arbeid for hjertet. Behandling med ACE-hemmere gir bedre prognose, sykehusinnleggelser reduseres, livskvalitet og arbeidsevne øker og hjertets form og funksjon bedres. Alle pasienter med hjertesvikt og redusert pumpefunksjonbør behandles med ACE-hemmere såfremt de ikke har uakseptable bivirkninger. Det er viktig at medikamentdosen trappes opp til anbefalt dosering. Generelt bør man nå måldosen i løpet av 2-4 uker. ACE-hemmere kan redusere nyrefunksjonen. En viss stigning i kreatinin, et mål på nyrefunksjonen, er vanlig, men innebærer ikke forverret prognose. Nyrefunksjonen (spesielt hos deg med forhøyet kreatinin i utgangspunktet) bør kontrolleres 1–2 ganger i løpet av denne tiden. Senere bør kreatinin kontrolleres etter doseendringer og ved endring av vanndrivende medisin. ACE-hemmere gir tørrhoste hos 5–10 % av pasientene. Hvis hosten er svært plagsom vil det som regel være nødvendig å skifte til en angiotensinreseptorblokker.
Angiotensin II-reseptor blokkere
Angiotensinreseptorblokkere virker på det samme hormonsystemet som ACE-hemmere. De har blitt prøvd i en rekke kliniske studier ved hjertesvikt, og utgjør et alternativ til ACE-hemmer. I prinsippet er effekten jevngod med ACE-hemmere, men ACE-hemmere anbefales først pga. noe mer omfattende dokumentasjon. Angiotensinreseptorblokkere gir sjelden tørrhoste, og er særlig aktuelt hos de pasientene som får tørrhoste av ACE-hemmere. Som ved ACE-hemmere bør dosen trappes opp til måldose i løpet av noen uker. Legen bør sjekke blodtrykk, blodsalter og nyrefunksjon 1–2 uker etter oppstart og ved doseendring.
ARNI (angiotensin reseptor neprilysin inhibitor)
Angiotensin reseptor neprilysin hemmere (ARNI) er en ny klasse medikamenter som både hemmer renin-angiotensin systemet og forhindrer nedbryting av gunstige hormoner. De er nå på vei inn på markedet og vil hos enkelte kunne erstatte ACE-hemmere eller angiotensinreseptorblokkere.
Betablokkere
Betablokkere er sammen med ACE-hemmere førstehåndsmedikamenter ved hjertesvikt med redusert hjertepumpefunksjon. Betablokkerbehandling gir bedret hjertefunksjon, mindre symptomer, bedret livskvalitet og arbeidstoleranse, færre sykehusinnleggelser og økt overlevelse. Start med en lav dose og titrere langsomt opp (f.eks. dobling av dose hver annen uke) med sikte på å nå måldose. Betablokkere reduserer av og til blodtrykket og kan gi symptomer på lavt blodtrykk. Dette er oftest forbigående, men kan kreve midlertidig reduksjon av ACE-hemmer dosen og eventuelle vanndrivende medisiner.
Reduksjon av hjertefrekvens er en tilsiktet virkning og gir vanligvis ingen symptomer. Ved svært lav hjertefrekvens (< 50 slag/min) og symptomer som svimmelhet og omtåkethet bør det tas EKG og dosen ev. justeres. Det kan være nødvendig å slutte med andre medikamenter som påvirker hjertefrekvensen (rytmestabiliserende medisiner).
Aldosteronantagonister
Medikamenter som blokkerer virkning av aldosteron (spironolakton og eplerenon) har god effekt hos pasienter med hjertesvikt og redusert pumpefunksjon. I praksis legger man til et slikt medikament dersom man ikke har tilstrekkelig effekt av ACE-hemmer og betablokkere. Bruk av aldosteronantagonister krever nøye oppfølging med måling av blodsalter og nyrefunksjon.
Vanndrivende medisiner
Mange av symptomene ved hjertesvikt skyldes væskeopphopning i kroppen. Vanndrivende medisiner har ofte god effekt på tung pust og hovne ben, men anbefales ikke brukt alene og bør alltid kombineres med ACE-hemmere/angiotensinreseptorblokkere og betablokker. Furosemid er det mest brukte vanndrivende medikamentet ved behandling av hjertesvikt. Vanlig startdose er 20–40 mg x 1. Vanndrivende gir fare for forstyrrelser i saltbalanse (spesielt kalium og magnesium), og legen din bør derfor måle disse før og etter oppstart av behandling. Større døgndose enn 60–80 mg bør deles i to, siste dose kan gis kl.14 for å unngå vannlating om natten. I noen tilfeller kan allikevel dosering om kvelden være riktig, fordi du ellers kan utvikle tung pust og redusert søvnkvalitet om natten. Vanndrivende medisiner har vanligvis en hurtig innsettende effekt på symptomene. Doseringen behøver ikke være den samme fra dag til dag. Dersom du for eksempel skal i butikken, kan du ta medisinen etter at du kommer hjem. Dosen kan også økes og minskes fra dag til dag ettersom kroppsvekten går opp eller ned eller du merker endring i f.eks. hevelser eller tung pust. Mange stabile pasienter klarer seg uten vanndrivende og tar disse kun ved behov.
Medikament som har nytte hos enkeltpersoner
Digitalis
Digitalis, digoksin, har lang tradisjon i behandlingen av hjertesvikt. Det er ikke dokumentert at digitalis fører til bedret overlevelse Digitalis er spesielt nyttig ved forkammerflimmer (atrieflimmer) der betablokkere ikke gir tilstrekkelig kontroll av hjertefrekvensen. Bruker du digitalis, bør du få sjekket konsentrasjonen i blodet, som det er viktig at ikke kommer for høyt. Overdosering av digitalis er svært farlig.
Warfarin og nye antikoagulasjonsmedikamenter
Warfarin (Marevan) og nye orale antikoagulasjonsmedikamenter, som dabigatran, rivaroxaban og apixaban, virker inn på blodets evne til å danne blodpropp. I utgangspunktet bør alle hjertesviktpasienter som også har atrieflimmer, ha et slikt medikament. Vi foretrekker warfarin dersom du har mekaniske hjerteklaffer.
Statiner
Kolesterolsenkende midler har vist forebyggende effekt på utvikling av hjertesvikt hos pasienter med angina pectoris eller hjerteinfarkt. Imidlertid viser nyere undersøkelser ingen generell gevinst av denne medikamentgruppen ved hjertesvikt generelt. Kolesterolsenkende medikamentergir vi derfor på individuell vurdering, først og fremst ved karsykdom eller høy risiko for å utvikle dette.
Medikamenter uten dokumentert effekt og som kan være skadelig
Like viktig som å gi adekvat medikamentell behandling er det å unngå eller seponere medikamenter som kan være uheldige. Det gjelder en del betennelsesdempende og smertestillende medikamenter, noen midler som brukes for hjerterytmeforstyrrelser (unntatt betablokker og amiodaron), mange kalsiumkanalblokkere (verapamil, diltiazem og nifedepin), og enkelte medisiner for sukkersyke. Hør med legen din dersom du er i tvil.
-
Etter
Hjertesvikt krever oftest livslang egeninnsats, behandling og oppfølging. Mange med hjertesvikt blir stabilt symptomfrie eller nesten symptomfrie på behandling og kan følges av fastlegen. Blodtrykk, hjerterytme, vekt, langtidsblodsukker, nyrefunksjon og saltverdier i blodet bør kontrolleres regelmessig. Er du stabil og med lette symptomer kan de fleste gå til kontroll hvert halve år. Dersom du har vedvarende symptomer eller ustabil sykdom med gjentatte tilbakefall, bør du kontrolleres oftere. Da blir du ofte fulgt opp på en hjertesviktpoliklinikk på lokalsykehuset.
Gå til
Medikamentell behandling ved hjertesvikt
Kirurgisk og kateterbasert behandling
Kirurgisk og kateterbasert behandling er aktuelt for utvalgte pasienter der det er en spesifikk (del)årsak til hjertesvikten som lar seg korrigere, eller der symptomene og prognosen er svært dårlig uten hjertekirurgi, innsetting av hjertestarter eller hjertesviktpacemaker eller hjertepumpe. Hos et fåtall pasienter med hjertesvikt i endestadiet kan hjertetransplantasjon bli aktuelt.
Behandling av trange kransårer
Dersom utredningen viser trange eller tette kransårer, kan det bli aktuelt med «utblokking» av disse årene (PCI) eller kransårekirurgi (by-pass-operasjon). Hvilket av disse alternativene som er best i ditt tilfelle, blir bestemt i et hjerte-team bestående av hjerteleger, hjertekirurger og annet relevant personell. Noen ganger beslutter legene at behandling av kransårene ikke er tilrådelig fordi forventet nytte er liten eller risikoen er høy.
PCI gjøres som en forlengelse av koronarangiografi, som er en røntgenundersøkelse av hjertets kransårer (se utredning). PCI (utblokking) er en teknikk som brukes for å utvide trange områder i hjertets kransarterier.
Utblokking av kransarterie (PCI)
By-pass-operasjon er et større kirurgisk inngrep i full narkose. Brystkassen åpnes og overfladiske årer fra din egen legg eller årer fra innsiden av brystkassen brukes for å omgå de trange områdene av kransårene.
Trange hjertepulsårer - Utskifting av blodårer i hjertet (bypass)
Behandlingen eller undersøkelsen gjøres flere steder
Behandling av trange eller lekke hjerteklaffer
Dersom klaffesykdom er en viktig årsak til hjertesvikten din eller klaffelidelsen bidrar til symptomer, kan det bli aktuelt å behandle klaffesykdommen. Tradisjonelt har dette vært utført med åpen hjertekirurgi i full narkose.
Hjerteklaffoperasjon
Behandlingen eller undersøkelsen gjøres flere steder
I de siste årene har man også kunnet reparere klaffer med kateterbasert teknikk hos utvalgte pasienter:
TAVI
Ved kateterbasert behandling av trang hovedpulsåreklaff (TAVI) føres en sammenleggbar, kunstig klaff gjennom pulsåren fra lysken til klaffestedet, der den nye klaffen spiles ut og klemmer den gamle klaffen inn i åreveggen. Du er innlagt på sykehus dagen før og noen dager etter inngrepet. Selve behandlingen gjøres på en operasjonsstue uten behov for full narkose. Først legger legen inn et sentralt venekateter og en midlertidig pacemaker via en blodåre på halsen din. Når dette er på plass kan selve klaffeoperasjonen begynne. Du blir stukket i en stor blodåre i hver av lyskene. Du får røntgenkontrast gjennom den ene lysken. Via den andre lysken føres et kateter inn og opp til hjertet. Den nye hjerteklaffen din er på forhånd krympet og montert på et leveringskateter. Når den nye klaffen er i riktig posisjon festes den inne i den gamle, som presses ut mot veggen og fungerer som feste for den nye. Til slutt trekkes kateteret ut igjen og innstikkstedene i lyskene blir lukket. Operasjonen varer vanligvis 2 -3 timer og skal ikke være smertefull. Du får avslappende og smertestillende medikamenter som gjør at du kanskje vil sove en del under operasjonen.
Mitraclip
Hos et fåtall pasienter kan det bli aktuelt å reparere en lekkasje i klaffen mellom venstre for- og hjertekammer, mitralklaffen, med kateterteknikk. Denne behandlingen foregår i full narkose på en operasjonssal. Det føres et kateter via lysken og gjennom blodbanen opp til hjertet. Ved hjelp av røntgengjennomlysning og ultralydveiledning via spiserøret lokaliseres mitralklaffen. Deretter føres MitraClip® -systemet inn. På enden sitter metallklipsen, som kardiologene vil forsøke å "fange" klaffeseilene med. Når begge seilene er "fanget" blir de klipset sammen. Klipsen frigjøres, og innføringshylsen trekkes ut igjen. Innstikkstedet i lysken blir lukket med et lite sting. Til slutt legges trykk på lysken med en såkalt «Femo-stop» for å forhindre blødning. Du blir værende innlagt på sykehus i ett eller flere døgn etter prosedyren.
Implanterbare innretninger
Hjertesviktpacemakere eller såkalte biventrikulære pacemakere tar sikte på å synkronisere sammentrekning av hjertet, og man bruker derfor tre ledninger, en til høyre forkammer, og en til hvert av hjertekamrene. De som er aktuelle for dette er vedvarende symptomer tross adekvat medikamentell behandling, betydelig redusert pumpefunksjon og brede hjertekomplekser.
Hjertesviktpacemaker (CRT-P) – innleggelse
Behandlingen eller undersøkelsen gjøres flere steder
En implanterbar defibrillator (ICD) – hjertestarter – er en pacemaker som kan avgi støt med høy energi (20-30 Joules) slik at en alvorlig hjerterytmeforstyrrelse avbrytes. ICD er således en «forsikring» som kan benyttes hos pasienter med høy risiko for å utvikle slike hjerterytmeforstyrrelser.
Hjertestarterinnleggelse (ICD= Implantable Caridioverter Defibrillator
Behandlingen eller undersøkelsen gjøres flere steder
Mange pasienter med akutt hjertesvikt trenger forbigående behandling med forskjellige typer hjertepumper mens de ligger på sykehuset. Et lite utvalg av pasienter med hjertesvikt og svært dårlig prognose kan få lagt inn en kunstig hjertepumpe som du kan leve et relativt normalt liv med i påvente av en hjertetransplantasjon, eller dersom hjertetransplantasjon av ulike grunner ikke er aktuelt.
Kunstig hjertepumpe
Behandlingen eller undersøkelsen gjøres flere steder
Hos utvalgte pasienter med hjertesvikt i endestadiet, dårlig prognose og god organfunksjon for øvrig er hjertetransplantasjon et alternativ når legene ikke når målet med annen behandling. Tilgangen på organer er svært begrenset, så det er bare et lite antall pasienter som får tilbud om hjertetransplantasjon etter nøye vurdering av sykepleiere, hjerteleger og hjertekirurger i samarbeid med annet helsepersonell på Rikshospitalet. Hjertetransplantasjon gjøres etter svært omfattende utredning og krever livslang innsats både fra pasienten og fra helsevesenet.
Hjertetransplantasjon på Rikshospitalet (på oslo-universitetssykehus.no)