Hovedsymptomene ved hjertesvikt er tung pust, som har sammenheng med økte trykkforhold i hjertet og ansamling av væske i lungene, og tretthet og redusert arbeidstoleranse, som har sammenheng med redusert blodtilførsel til musklene. Tung pust og redusert arbeidstoleranse er også vanlige symptomer ved lungesykdommer, fedme, lav blodprosent og en rekke andre lidelser. En viktig del av utredningen tar sikte på å utelukke andre tilstander som gir disse symptomene. Hjertesvikt er en spesielt vanlig årsak til plagene dersom pasienten er eldre, har sukkersyke, høyt blodtrykk, eller tidligere hjertesykdom (spesielt gjennomgått hjerteinfarkt). Utredningen starter ofte på fastlegekontoret, og fortsetter som oftest på sykehus når mistanken om hjertesvikt er reist. Utredningen kan bestå i flere polikliniske besøk, eller du kan bli innlagt for en mer samlet gjennomgang.

Utredning av hjertesvikt kan være vanskelig, men er viktig å stille riktig diagnose fordi tilstanden innebærer livslang oppfølging og behandling. For å stille diagnosen hjertesvikt må tre kriterier oppfylles:

• Det er symptomer på hjertesvikt
• Det er typiske funn som ved hjertesvikt
• Det er objektive holdepunkter for strukturelle eller funksjonelle forstyrrelser i hjertet

Vanlige symptomer på hjertesvikt

• Tung pust
• Slapp, trett
• Redusert arbeidstoleranse
• Depresjon
• Hovne ben
• Vansker med å ligge flatt (må heve sengeenden)

Diagnostisk utredning

EKG hører med ved mistanke om hjertesvikt. Legen ser blant annet på hjerterytme og hjertefrekvens, overledning av elektriske impulser og tegn på hjerteinfarkt (gammelt eller nytt). Det er sjelden at EKG er helt normalt ved hjertesvikt. Pasienter med spesielt brede hjertekomplekser kan nyttiggjøre seg en såkalt hjertesviktpacemaker.

Blodprøver er viktige for å stille diagnose, vurdere alvorlighetsgrad og for å følge utviklingen. De omfatter vanligvis hemoglobin, hvite blodlegemer, blodplater, elektrolytter, nyre- og leverfunksjonsprøver, stoffskifteprøver, prøver for sukkeromsetning (HbA1c) og fettstoffer, inkludert kolesterol. De siste årene har det vært økende interesse for bruk av biokjemiske markører i diagnostikk av hjertesykdom. Natriuretiske peptider som BNP/NT-proBNP produseres i hjertet, skilles ut i blodbanen og virker inn på vannhusholdningen. Nivåene av natriuretiske peptider stiger ved hjertesvikt, og ved mistanke om hjertesvikt bør du få målt BNP eller NT-proBNP. En normal konsentrasjon hos en ubehandlet pasient tilsier lav sannsynlighet for hjertesvikt, mens høye verdier tilsier videre utredning med ekkokardiografi.

De fleste pasienter med mistenkt hjertesvikt bør undersøkes med ultralyd av hjertet, såkalt ekkokardiografi. Dette er en undersøkelse som tar omtrent en halv time. Du ligger vanligvis på siden på en benk mens undersøkeren beveger en ultralydprobe på utsiden av brystet. Ved hjelp av den tar man levende bilder som kan brukes til å vurdere hjertets størrelse og funksjon.

Røntgen av brystkasse (toraks) kan gi viktig informasjon om hjertestørrelse og eventuell lungesykdom, lungestuvning eller væskeansamling.

Computertomografi (CT) og magnetisk resonansbilleddannelse (MR) kan gi verdifull tilleggsinformasjon om hjertesykdom, og brukes hos enkelte pasienter for å finne ut hva som ligger bak hjertesvikt.

Hjertekateterisering med kransåreundersøkelse – såkalt koronarangiografi – utføres ofte for å bestemme om hjertesvikten skyldes kransåresykdom, og om dette i tilfelle skal behandles. 

Arbeidsbelastning med måling av oksygenopptak er nyttig både for diagnose, vurdering av prognose og oppfølging av pasienter med hjertesvikt. Kondisjonstekst (arbeids-EKG) med samtidig måling av oksygenopptak brukes hos utvalgte pasienter. Du sykler på en ergometersykkel med en maske over ansiktet til du blir utmattet eller må avbryte av annen årsak.

Gangtest er en enkel test som gir et brukbart uttrykk for pasientens funksjon. Du går så langt du kan i 6 min og avstanden noteres. En distanse under 300 m er uttrykk for redusert funksjon, mens unge mennesker gjerne klarer over 600 m.

 Høyresidig hjertekateterisering brukes av og til for å måle trykkforholdene i hjertet og kan kombineres med vevsprøver (biopsi) fra hjertemuskel for å finne en presis årsak til hjertesvikt.

Langtids hjerterytmeregistrering

Langtidsregistrering av hjerterytmen gjøres hos pasienter hvor legen mistenker hjerterytmeforstyrrelse. Du får satt på et EKG-apparat som du kan ha i snor rundt halsen eller i beltet, og som er koblet til elektroder på kroppen. Apparatet tas av etter ett til syv døgn.

Behandlingen ved hjertesvikt har som siktemål å korrigere årsaker til hjertesvikt, å avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre og å behandle tilleggssykdommer. Det er tre hovedtyper av behandling: Livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbaserte intervensjoner. Alle bør følge livsstilsråd og de fleste bør i tillegg bruke hjertesviktmedikamenter. Kirurgiske inngrep eller kateterbaserte inngrep er aktuelt for å korrigere spesifikke årsaker til hjertesvikt, slik som klaffefeil eller tette kransårer.

Å leve med hjertesvikt vil for mange bety begrensninger i det daglige liv og dermed redusert livskvalitet. For både pasienten og pårørende er det derfor viktig å ha kunnskap om sykdommen og om enkle prinsipper som kan redusere symptomer og plager. Du må selv ta ansvar for sykdommen og bør følge de råd som gis med tanke på egenbehandling. Dette er ofte det viktigste enkelttiltaket for å unngå hyppige sykehusinnleggelser.

 Store studier har vist bedring av både symptomer og prognose ved bruk av moderne medisiner mot hjertesvikt.

Kirurgisk og kateterbasert behandling

Kirurgisk og kateterbasert behandling er aktuelt for utvalgte pasienter der det er en spesifikk (del)årsak til hjertesvikten som lar seg korrigere, eller der symptomene og prognosen er svært dårlig uten hjertekirurgi, innsetting av hjertestarter eller hjertesviktpacemaker eller hjertepumpe. Hos et fåtall pasienter med hjertesvikt i endestadiet kan hjertetransplantasjon bli aktuelt.　

Behandling av trange kransårer

Dersom utredningen viser trange eller tette kransårer, kan det bli aktuelt med «utblokking» av disse årene (PCI) eller kransårekirurgi (by-pass-operasjon). Hvilket av disse alternativene som er best i ditt tilfelle, blir bestemt i et hjerte-team bestående av hjerteleger, hjertekirurger og annet relevant personell. Noen ganger beslutter legene at behandling av kransårene ikke er tilrådelig fordi forventet nytte er liten eller risikoen er høy.

PCI gjøres som en forlengelse av koronarangiografi, som er en røntgenundersøkelse av hjertets kransårer (se utredning). PCI (utblokking) er en teknikk som brukes for å utvide trange områder i hjertets kransarterier.

By-pass-operasjon er et større kirurgisk inngrep i full narkose. Brystkassen åpnes og overfladiske årer fra din egen legg eller årer fra innsiden av brystkassen brukes for å omgå de trange områdene av kransårene.

Behandling av trange eller lekke hjerteklaffer

Dersom klaffesykdom er en viktig årsak til hjertesvikten din eller klaffelidelsen bidrar til symptomer, kan det bli aktuelt å behandle klaffesykdommen. Tradisjonelt har dette vært utført med åpen hjertekirurgi i full narkose.

I de siste årene har man også kunnet reparere klaffer med kateterbasert teknikk hos utvalgte pasienter:

TAVI

Ved kateterbasert behandling av trang hovedpulsåreklaff (TAVI) føres en sammenleggbar, kunstig klaff gjennom pulsåren fra lysken til klaffestedet, der den nye klaffen spiles ut og klemmer den gamle klaffen inn i åreveggen. Du er innlagt på sykehus dagen før og noen dager etter inngrepet. Selve behandlingen gjøres på en operasjonsstue uten behov for full narkose. Først legger legen inn et sentralt venekateter og en midlertidig pacemaker via en blodåre på halsen din. Når dette er på plass kan selve klaffeoperasjonen begynne. Du blir stukket i en stor blodåre i hver av lyskene. Du får røntgenkontrast gjennom den ene lysken. Via den andre lysken føres et kateter inn og opp til hjertet. Den nye hjerteklaffen din er på forhånd krympet og montert på et leveringskateter. Når den nye klaffen er i riktig posisjon festes den inne i den gamle, som presses ut mot veggen og fungerer som feste for den nye. Til slutt trekkes kateteret ut igjen og innstikkstedene i lyskene blir lukket. Operasjonen varer vanligvis 2 -3 timer og skal ikke være smertefull. Du får avslappende og smertestillende medikamenter som gjør at du kanskje vil sove en del under operasjonen.

Mitraclip

Hos et fåtall pasienter kan det bli aktuelt å reparere en lekkasje i klaffen mellom venstre for- og hjertekammer, mitralklaffen, med kateterteknikk. Denne behandlingen foregår i full narkose på en operasjonssal. Det føres et kateter via lysken og gjennom blodbanen opp til hjertet. Ved hjelp av røntgengjennomlysning og　ultralydveiledning via spiserøret lokaliseres mitralklaffen. Deretter føres MitraClip® -systemet inn. På enden sitter metallklipsen, som kardiologene vil forsøke å "fange" klaffeseilene med. Når begge seilene er "fanget" blir de klipset sammen. Klipsen frigjøres, og innføringshylsen trekkes ut igjen. Innstikkstedet i lysken blir lukket med et lite sting. Til slutt legges trykk på lysken med en såkalt «Femo-stop» for å forhindre blødning. Du blir værende innlagt på sykehus i ett eller flere døgn etter prosedyren.　

Implanterbare innretninger

Hjertesviktpacemakere eller såkalte biventrikulære pacemakere tar sikte på å synkronisere sammentrekning av hjertet, og man bruker derfor tre ledninger, en til høyre forkammer, og en til hvert av hjertekamrene. De som er aktuelle for dette er vedvarende symptomer tross adekvat medikamentell behandling, betydelig redusert pumpefunksjon og brede hjertekomplekser.

En implanterbar defibrillator (ICD) – hjertestarter – er en pacemaker som kan avgi støt med høy energi (20-30 Joules) slik at en alvorlig hjerterytmeforstyrrelse avbrytes. ICD er således en «forsikring» som kan benyttes hos pasienter med høy risiko for å utvikle slike hjerterytmeforstyrrelser.

Mange pasienter med akutt hjertesvikt trenger forbigående behandling med forskjellige typer hjertepumper mens de ligger på sykehuset. Et lite utvalg av pasienter med hjertesvikt og svært dårlig prognose kan få lagt inn en kunstig hjertepumpe som du kan leve et relativt normalt liv med i påvente av en hjertetransplantasjon, eller dersom hjertetransplantasjon av ulike grunner ikke er aktuelt.

Hos utvalgte pasienter med hjertesvikt i endestadiet, dårlig prognose og god organfunksjon for øvrig er hjertetransplantasjon et alternativ når legene ikke når målet med annen behandling. Tilgangen på organer er svært begrenset, så det er bare et lite antall pasienter som får tilbud om hjertetransplantasjon etter nøye vurdering av sykepleiere, hjerteleger og hjertekirurger i samarbeid med annet helsepersonell på Rikshospitalet. Hjertetransplantasjon gjøres etter svært omfattende utredning og krever livslang innsats både fra pasienten og fra helsevesenet.

 Hjertetransplantasjon på Rikshospitalet (på oslo-universitetssykehus.no)

Hjertesvikt krever oftest livslang egeninnsats, behandling og oppfølging. Oppfølgingen er individualisert. Mange pasienter blir stabilt symptomfrie eller nesten symptomfrie på behandling og kan følges av fastlegen. Blodtrykk, hjerterytme, vekt, langtidsblodsukker, nyrefunksjon og saltverdier i blodet bør kontrolleres regelmessig. De fleste stabile pasienter med lette symptomer kan gå til kontroll hvert halve år. Dersom du har vedvarende symptomer eller ustabil sykdom med gjentatte tilbakefall, bør du kontrolleres oftere. Da blir du ofte fulgt opp på en hjertesviktpoliklinikk på lokalsykehuset. Pasienter med kunstige hjerteklaffer, pacemaker, hjertestarter, kunstig hjertepumpe eller hjertetransplantat følger egne oppfølgingsrutiner.　

Livskvalitet, symptombyrde, funksjonsnivå og prognose blir bedre av egeninnsats. Har du først fått hjertesvikt, har du i de fleste tilfellene en kronisk sykdom som krever livslang innsats for å unngå årsaker til hjertesviktforverring og holde kroppen i form.

Mange pasienter kan ha nytte av rehabiliteringsopphold. Dersom du eller legen din tror du vil ha nytte av dette, kan legen henvise deg til en av mange opptreningsinstitusjoner.

De aller fleste pasienter med hjertesvikt trenger livslang behandling med medikamenter. Dette gjelder også deg som føler deg helt frisk og symptomfri etter at behandling er igangsatt. Det har vært gjennomført store studier som viser at hjertesviktbehandling minsker komplikasjonsfaren og bedrer overlevelsen også hos symptomfrie pasienter med svekket hjertefunksjon.