Steroidbrukens sexologiske side
Steroidbruk kan være seksuelt motivert og seksuell uhelse er nesten alltid en følge av steroidbruk. Lege, psykiater og sexolog Haakon Aars vil åpne det sexologiske rommet i møte med pasientgruppen som sliter med helseskader etter bruk av steroider.
Haakon Aars har lang erfaring fra behandling av pasienter med steroidrelaterte seksuelle dysfunksjoner. Han er forfatter av blant annet fagboka Menns seksualitet; den første fagboken om dette emnet i Norden. For tiden jobber han ved Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo med behandling av mennesker som har dårlig seksuell helse i betydningen skade eller lyte som forstyrrer seksuelle og reproduktive relasjoner. Mange steroidbrukere tilhører denne gruppen.
Baywatch-effekten
– Kan ønske om bedre seksualitet være en vei til bruk av anabole-androgene steroider?
– Å starte med anabole-androgene steroider kan være motivert av å bedre utseende eller seksuell yteevne. Blant de mannlige brukerne har mange et fordreid maskulinitetsbegrep som ikke kan forstås uavhengig av måten menns seksualitet presenteres i media og i porno. Her framstilles den seksuelt attraktive kroppen som glatt, ung, slank og muskuløs. Det er langt unna normaliteten og utenfor de flestes rekkevidde: Baywatch-aktørene er ikke et normalutvalg – de er plukket ut på audition.
– Mange menn synes å være redde for den siden av seksualitet som handler om nærhet, intimitet og relasjoner. Stereotypisk er menn mer opptatt av størrelse, av å være stor, sterk og beherskende. De forbinder ofte det «tekniske» som størrelsen på penis, god ereksjon og utløsning til rett tid, som verdifullt i seksuell sammenheng, sier Aars og minner om at drivende faktorer for å fortsette å bruke steroider ofte ikke bare er virkningene av stoffene i seg selv, men å bli en del av et miljø der man bygger kropp og derigjennom bli bekreftet som sterk.
Kan virke motsatt
Haakon Aars forklarer at steroidene har en virkning som ligner testosteron og har til felles med mange rusmidler at de stimulerer seksualdriften. Men bare i en viss mengde, og bare til å begynne med.
– Etter en tid produserer ikke kroppen testosteron selv lenger. Klinisk ser man da at menn får nedsatt ereksjon, nedsatt seksuell lyst, forstørrede bryst, og etter hvert reduserte testikler. Etter langvarig bruk, sliter de med ereksjonsproblemer. Hos kvinner fører bruken til at klitoris forstørres, at menstruasjonen uteblir, og at de får økt skjeggvekst. Dessuten utvikler de gjerne en dyp, mannlig stemme.
– Hvordan kan man forklare paradokset at folk skader seg på denne måten når hensikten er å bli tiltrekkende for en eventuell partner?
– Å forbedre kropp og utseende er sterke motiver, og etter hvert utvikler noen avhengighet. Vi vet jo at det gjelder omtrent en tredjedel av AAS-brukerne. Det er veldig relevant å sammenlikne trangen til å fortsette med steroider, med andre avhengighetssymptomer.
Åpne for seksuelle tema
Ifølge Haakon Aars kommer seksuell helse inn som en del av nesten alle sykdomspanorama:
– Det er oftest snakk om en «treenighet» der seksuelle problemer forekommer som en integrert del av den fysiske eller psykiske sykdommen eller funksjonshemningen. Ofte – som med steroider – er det uklart hva som utløser symptomer og hva som er følgetilstander – «Hva er høna, og hva er egget».
Aars beklager at seksuell helse på tross av denne kunnskapen, sjelden er en del av pasient–legedialogen.
– Der bildet er sammensatt av flere helsekomponenter, har både pasient, familie og helsepersonell en tendens til å somatisere; det vil si snakke om de fysiske symptomene pasienten har. Mange seksuelle problemer og følelsesmessige belastninger de medfører, blir derfor sjelden behandlet ordentlig. At flertallet av steroidbrukere er menn, gjør det ikke lettere. Generelt vet vi at de opplever det mer vanskelig å snakke om seksuelle problemer enn kvinner, og at partneren ofte er den eneste de snakker med om sin egen seksualitet.
Be om tillatelse!
– Hvordan åpner vi for samtale om steroidenes påvirkning på kropp og seksualitet?
– Flere innen helsetjenestene må føle det mer legitimt å ta opp spørsmål om seksualitet. Konkret bør vi innhente informasjon om pasientenes seksuelle funksjoner, og om eventuelle bortfall av funksjoner. For eksempel kan man spørre: «Du forteller at du er sliten og deprimert. Har du merket at dette har gått ut over din seksuelle lyst?».
– Hvis man føler at det er utenfor ens eget kompetanseområde å stille spørsmål om en annens seksualitet, kan det være nyttig å støtte seg til den sexologiske intervensjonsmodellen PLISSIT. Den rangerer ulike intervensjoner fra de lette til de mest omfattende, der sexologisk spisskompetanse bør trekkes inn. Et poeng er å forsøke å løse pasientens behov på riktig nivå. For noen pasienter er kunnskapen du selv har tilstrekkelig, under forutsetning av tillatelse til å nærme seg området er gitt eksplisitt.
– Hva er ditt beste råd?
– Å motvirke myter om hva «alle» presterer på det seksuelle området.
PLISSIT-modellen
PLISSIT er en modell for å kommunisere om sensitive og tabubelagte emner som seksuelle problemer innenfor en trygg atmosfære med åpenhet og tillit. Formålet er å ha kunnskap om hva man kan oppnå på ulike nivåer i kommunikasjonen. Modellen (Annon, 1978) beskrives som en pyramide der P er lavest og T høyest.
P står for «Permission given» (å gi tillatelse). Man gir pasienten eksplisitt «tillatelse» til å snakke om problemet og viser at man som terapeut er parat til å lytte.
LI står for «Limited Information». Terapeuten gir pasienten eller paret av den kunnskapen og viten en selv har på området ut fra sin kliniske og sexologiske erfaring.
SS står for «Specific Suggestions». På dette nivået gir behandleren eller terapeuten direkte og konkrete råd og behandlinger for det seksuelle problemet, for eksempel råd i forbindelse med seksuelle dysfunksjoner, medisinering osv.
IT står for «Intensive Therapy». Dette nivået beskriver den egentlige seksualterapien og krever en spesialisert behandling som kan inkludere psykoterapi, kirurgi, endokrinologi, instruksjon av injeksjonsbehandling osv.