Androgent insensitivitetssyndrom (AIS)

Vi stiller diagnosen ut fra ytre kjennetegn, gynekologisk/urologisk undersøkelse, billedundersøkelse og blodprøver inkludert kromosomanalyser og genanalyser. Selv om utviklingen av ytre kjønnsorganer gir mistanke om AIS, kan det være vanskelig å stille riktig diagnose. En DNA-analyse av genet for androgenreseptor bekrefter diagnosen.

Når diagnosen AIS er stilt, bør familien få tilbud om henvisning til genetisk veiledning ved et av landets universitetssykehus.

Et nyfødt barn med mistanke om androgent insensitivitetssyndrom bør innen 1–2 døgn overføres til DSD-team på Oslo universitetssykehus eller Haukeland universitetssjukehus. Foreldrene må raskt få vite at tilstanden er kjent og at det er god hjelp å få fra erfarne fagfolk.

Å få et barn med en sjelden diagnose kan være et sjokk for dere som foreldrene. Spesielt kan usikkerhet om barnets kjønn gjøre situasjonen vanskelig. Det kan være greit for dere å vite at tilstanden er kjent og at det er god hjelp å få fra erfarne fagfolk. Dere blir ivaretatt av helsepersonell med erfaring og kunnskap om tilstanden. Det er viktig at begge foreldrene er til stede når informasjonen gis. Ved å få kunnskap om diagnosen og samtidig bearbeide egne opplevelser om det å få et barn med en variasjon i kroppslig kjønnsutvikling, er dere bedre rustet til å hjelpe deres eget barn.

Bestemmelse av barnets kjønn og beslutninger om eventuell kirurgisk behandling kan innebære krevende etiske og medisinske avveininger. Både nasjonalt og internasjonalt pågår diskusjoner rundt kirurgiske inngrep ved uklar kjønnstilhørighet, ettersom de kan ha en påvirkning både psykologisk og seksuelt. Hvor omfattende en operasjon blir, avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Tidspunkt kan også variere, blant annet med argumentet at personen selv bør være med på å avgjøre dette.

Mange med androgent insensitivitetssyndrom trenger behandling og oppfølging av kirurg og endokrinolog i ulike faser. Vi anbefaler henvisning til gynekolog for ungdom og voksne med kvinnelig kjønnstilhørighet.

Behandling ved CAIS

Personer med CAIS har fysisk utseende som kvinne og som regel kvinnelig kjønnsidentitet. Allikevel kan det hevdes at det finnes medisinske, psykologiske og etiske fordeler ved å avvente eventuell kirurgisk fjerning av kjønnskjertler med testikkelvev som disse pasientene har. En forutsetning for å vente, er nøye overvåking av om det skulle oppstå svulster i dette vevet, selv om det er sjelden ved CAIS. Det er svært viktig at jenta selv er godt informert og deltar i beslutningen om eventuelt å fjerne kjønnskjertlene.

For at det skal være mulig å ha vaginale samleier, vil noen trenge hjelp. Et vanlig alternativ til operasjon av skjeden, kan være gradvis utvidelse ved hjelp av stav (dilator). I de fleste tilfellene gjøres dette av personen selv etter en samtale og informasjon fra en gynekolog. For å unngå nedsatt beintetthet bør kvinner med CAIS fra sen ungdomsalder vurderes for østrogenbehandling, kalsium- og vitamin D-tilskudd. Fysisk trening med vektbelastning er nødvendig for å oppnå og senere beholde normal bentetthet.

Behandling ved PAIS

Ved PAIS kreves så tidlig som mulig full utredning og flere samtaler mellom foreldrene og erfarne spesialister for å sikre optimal, individuell behandling. Om beslutningen er kvinnelig kroppslig kjønnstilhørighet, er dagens tilnærming at operasjoner bør utsettes til personen selv kan gi et informert samtykke, dersom de ikke er strengt nødvendige. Barnets kjønnskjertler som inneholder testikkelvev, må overvåkes nøye for å avdekke eventuell utvikling av ondartet svulst. Hvis det skjer, må kjønnskjertlene fjernes kirurgisk. Risikoen er høyere ved PAIS enn ved CAIS.

Hvis beslutningen er mannlig kroppslig kjønnstilhørighet i oppveksten, overveies lokal behandling med mannligE kjønnshormoner om penis er lite utviklet, og kirurgi av kjønnsorganene drøftes med foreldrene. Vevsprøve av testikler bør undersøkes i puberteten. Er barnet født med hypospadi, skal en kirurg med spesialkompetanse på tilstanden operere og følge opp barnet.

Hvis testiklene er fjernet, startes erstatningsbehandling med kjønnshormoner i økende doser fra 11–13 års alder for å oppnå så normal pubertetsutvikling og høydetilvekst som mulig. Det riktige tidspunktet for dette finner behandlerne i samråd med foreldre og barn.

Barn med AIS trenger gradvis alderstilpasset informasjon om egen tilstand og diagnose. Informasjonen kan gis av foreldrene, og eventuelt sammen med helsepersonell. Det kan være nyttig at barnet lærer seg et enkelt svar som kan brukes hvis noen spør om tilstanden.

Barn/ungdom vil etter hvert få egne samtaler med medlemmer i DSD-teamet. Mange kan i tillegg ha god nytte av samtaler med psykolog/psykiater/sexolog om kjønnsidentitet, seksualitet og andre psykososiale utfordringer. Puberteten er ofte en følsom tid, med behov for ekstra oppfølging. For jenter i tenårene er det viktig å få snakke med en erfaren gynekolog om tilstanden og fremtiden, for eksempel om det er behov for ytterligere operasjoner, og muligheter for å få barn.

Ungdommene følges i DSD-teamet til de er 18 år. Deretter blir de overført til en voksenavdeling, hvor en endokrinolog har ansvaret for den videre medisinske oppfølgingen. Det er viktig at den psykososiale oppfølgingen blir videreført.

Nasjonal kompetansetjeneste

Nyttige lenker:

Orpha – europeisk database om sjeldne tilstander.

Søk på Androgen insensitivity syndrome